Utbyggermakt til besvær

I Romerikes Blad 1. september ser Aarnes i Vardeåsen Utvikling AS rødt. En tretti år gammel reguleringsplan som la opp til 200 boliger i et skogsområde, ble redusert til 50 boliger etter en prinsippavklaring i Lillestrøm formannskap.

Vi snakker mye om forutsigbarhet for utbyggere. Det er klart det er viktig. Men på et eller annet tidspunkt viker den forutsigbarheten for kommunens muligheter til å rive seg løs fra fortidas tenking. Det tidspunktet kommer lenge før det har gått en generasjon.

Det er kjernen i denne saken. Utbyggeren har hatt hele mitt liv, og ti år til, på seg til å bygge her. Utbygger har ventet til 2022 med å bygge på en tomt som ble regulert i 1987 – med kunnskapsgrunnlaget og utbyggingspolitikken fra 1987 i bagasjen – og jamrer nå om «forutsigbarhet». Ny kunnskap og nye målsettinger har kommet til. Man har gått bort fra denne typen satellittutbygging av miljømessige og praktiske hensyn. Storstilt utbygging av nye bilbaserte områder er forbi. SV støttet MDGs forslag om å bevare denne verdifulle nærskogen på Vardeåsen, og ikke bygge ned enda mer natur til fordel for nye bilbaserte områder. Dette fikk ikke flertall.

Minst like viktig som forutsigbarhet for utbyggere, er forutsigbarhet for demokratiet. Vi fikk saken på bordet fordi utbygger ønsket en avklaring, og når utbygger skjønte at utfallet ikke kom til å bli som man håpet, forsøker de å trekke saken – uten hell. Det ville vært et sløseri av masse tid og ressurser hos kommunen, og satt en svært bekymringsverdig presedens for hva slags makt utbyggere skal ha over den politiske behandlingen av byggesaker.

Aarnes’ reaksjon i gårsdagens Romerikes Blad er å fyre av en kraftsalve. Ikke bare er hendelsen i hans øyne «helt utrolig», han presterer til og med å kalle prosessen «umoralsk» i sin opphøyde arroganse. Det er besynderlig at utbygger tror de kan knipse med fingrene og få en demokratisk prosess til å forsvinne.

Naturligvis vifter også utbyggeren med vage trusler om juridiske konsekvenser. Enda mer støy fra folk som kanskje har vært litt for vant til å få det de peker på.